Anmeldelse: 17 Blocks

Forfatter og filmreggissør Davy Rothbart, vert for radioshowet «This American Life», har fått vist sin film – 17 Blocks – i Norge. Det skjedde under Oslo Pix. Dette er en film verdt å få med seg!

Kontrastene mellom hva som foregår i United States Capitol og den historien vi får se bare 17 kvartaler unna er slående. I denne kompromissløse dokumentaren får vi følge en afroamerikansk families kamp mot narkotika og gatevold. 17 Blocks viser oss den harde virkeligheten, hverdagen og tragediene tusenvis av mennesker gjennomgår i det urbane og segregerte USA.

Selv om filmen hadde premiere på Tribeca Film Festival i 2019 – og senere ble bestemt for distribusjon av MTV Documentary Films høsten 2019 – ble Davy Rothbarts dokumentar holdt tilbake til 2020.

Det påfølgende koronavirusutbruddet satte disse planene videre i limbo. Nå har 17 Blocks fått ny relevans midt i #BlackLivesMatter-protestene, og den snakker enda mer direkte til nyhetsbildet og et Amerika som står i brann over rasekonflikter.

Filmens tittel og den lange listen med drepte til slutt, er de eneste egentlig politiske øyeblikkene i denne spennende og nære dokumentaren. Man får allikevel en følelse av at det politiske USA bryr seg like lite om Sandford-familien, som de bryr seg om politikk.

I 1999 møtte Davy Rothbart den gang ni år gamle Emmanuel Sanford-Durant og hans tenåringsbror Smurf, under en basketballkamp. Rothbart ble venn med guttene, og ga dem et videokamera for å filme hverdagen sin. Snart var andre familiemedlemmer, inkludert guttenes eldre søster Denice med. Sanford-familien inviterer oss inn i hjemmet sitt, og får oss til å føle oss velkomne, mens vi får ta del i både kjærlighet smerte, fritert kylling, dop og drømmer.

I løpet av 1.000 timers filmopptak gjennom to tiår, finner vi på godt og vondt familiens bankende og noen ganger blødende hjerte. Faktisk, mer enn en engasjerende dokumentar, er 17 Blocks et resultatet av mot og åpenhet. Familien gir oss sin smerte, slik at vi bedre kan forstå den afroamerikanske opplevelsen, og gir oss et menneskelig ansikt på skjebner som blir brukt som politiske statistikk – og utnyttet som underholdning i reality-TV og film.

Emmanuel er filmens hovedperson. Han er et ambisiøst løvetannbarn som lever med to eldre søsken og sin mamma Cheryl i Washington, D.C. Han fanger alt med kameraet sitt og det hele blir en intim filmopplevelse. Det er umulig å ikke umiddelbart bli betatt av Emmanuel, et søtt barn som allerede som en ung tenåring forstår at «narkotika er dårlig for deg, får deg til å falle ut og gjøre deg til en fiasko.»

Du kan ikke unngå å smile, når du ser den uskyldige gutten bare vil være lykkelig der han drømmer om fremtiden, mens unge mennesker mister livet i meningsløse drap i nabolaget. Til tross for utrygge rammer rundt familien får vi se et hjem fylt med kjærlighet. Livet til hele familien endrer seg når Emmanuel blir skutt, bare 19 år gammel. Hans drømmer om å gifte seg, skaffe barn og en karriere som brannmann blir aldri noe av. Det er vanskelig å ikke bry seg om denne familien, og man bruker tid på å slutte å tenke på historien deres, og vissheten om at det er mange andre lignende historier som dette …

Til tross for at Emmanuel blir revet vekk så brutalt og altfor ung, får både Denise og Smurf barn.

Når vi får se Emmanuels lille nevø, som fremstår som en liten kopi av sin onkel, får vi et håp om at familien kan ha en fin fremtid og noe å kjempe for. For de har styrke denne gjengen her, styrke til å reise seg selv om man faller gang på gang. Det er hverken medlidenhet eller følelsesmessig manipulasjon som lokker fram engasjementet hos seerne, når vi jubler over Emmanuels collegefremtid eller bekymrer oss over om Smurf kan unngå fengsel og heller være en far og rollemodell for ungene sine . Moren Cheryl innrømmer sin del og snakker om å starte en «kjedereaksjon» som «setter i gang ting som ikke burde ha vært.» Vi ser hennes kamp der hun først dømmer, og deretter tilgir sin eldste sønn, Smurf, for at Emmanuel ble drept.

Selv om det kan være en brutal verden, viser 17 Blocks at Sanford-familien, og andre familer ikke skal defineres av tragediene de har lidd seg gjennom, men av deres kamp for å overvinne dem. Hele familien er engasjert i en kamp for å sikre fremtiden til barna i familien.

Med tanke på hvor nære bånd det ble mellom familien og regisøren Davy Rothbart, så er det ikke rart at dokumentaren er mer personlig enn kritisk. Kameraet blir en lidenskapelig formidler av rå øyeblikk, som gir oss forestillinger om skyld, anger og tilgivelse. Noen av tidssprangene er til tider litt forvirrende, uten å vite nøyaktig hvor mye tid som har gått og hva som har skjedd i mellomtiden. Ettervirkningen av et tragisk øyeblikk endrer mye, men kjernen i denne familien er fortsatt fylt med kjærlighet, fast bestemt på å endre det som gikk galt og gjøre hverandre stolte.

Dette er en film som endrer perspektiver, er berørende og engasjerende.