Anmeldelse: Atomic Blonde

Atomic Blonde er en overkomplisert actionfilm, med et kjedelig plott, kul action og et fabelaktig soundtrack.

November 1989 ble verden sjokkert da Berlinmuren falt, millioner jublet med å se en delt by og dets innbyggere endelig ble gjenforenet. Men i bakgrunnen av murens fall var spionverden opptatt med en liste som kan endre hele verden.

Atomic Blonde er regissert av David Leitch – mest kjent som stuntmann og regissør av 2014s actionmesterverket John Wick, og basert på grafiskroman The Coldest City. Trailere lovet en actionfylt kvinnelig blanding av John Wick og James Bond, med en neoninspirert visuellstil og et «badass» soundtrack.

Det vi fikk er en spionfilm som prøver å være den neste Tinker Tailor Soldier Spy – men klarer ikke engang å bli like underholdende som John Wick. Problemet er at filmen har altfor mange handlinger og plot-twists at man klarer ikke å vite hva karakterene egentlig vil. Atomic Blonde gir deg ikke gode karakterutviklinger eller karaktermotivasjoner for å få deg til å bry deg om noen i det hele tatt.

Charlize Theron fortsetter å vise at hun er i stand til å spille all slags karakterer. Etter at seere elsket henne som Furiosa i Mad Max: Fury Road, har Theron bevist at hun kan bli vår neste actionheltinne. Hun klarer ikke bare å gjøre stunts like bra som menn, men hun mister aldri sin femininitet. Når hun ikke har sex med vakre kvinner, stikker hun mennesker i halsen, alt mens hun røyker elegant og drikker Stoli med is.

Theron absolutt eier rollen og viser at hun fortjener å bli med i topplisten av «badass» kvinnelige actionhelter som Sigourney Weaver i Alien og Aliens, og Linda Hamilton i Terminator. I tillegg har hun med en gang gått til toppen av min ønskeliste for neste Bond.

Stopp meg om du har hørt dette før, nemlig: Theron spiller Lorraine Broughton, en MI6-agent med et oppdrag om å undersøke drapet på en annen agent, og om å gjenopprette en liste med alle agentene på begge sider av Berlin. Nei? Har dere aldri sett en film med samme handling? Så heldig dere er.

Dessverre er plottet unødvendigvi komplisert, og tempoet er så dårlig at den går fra en langsom spionthriller til en lysrask actionfilm, tilbake til en spionthriller. Filmklipper Elísabet Ronaldsdóttir prøvde sin beste, men skaper ikke samme magi hun nådde med John Wick. Årsaken er at den filmen hadde en ekstremt enkel handling, og filmen fungerte på grunn av det. Atomic Blonde forlanger at du føler med, men også at du bryr deg om ti forskjellige karakterer med ingen klar motivasjon.

Men samtidig lykkes filmen med å ha et godt skuespillergalleri, inkludert den alltid strålende John Goodman i en birolle som CIA-agent, og James McAvoy som David Percival, en mann med ukjent motivasjon, med nok karisma til å stjele hver scene han er i.

Visuelt sett er Atomic Blonde en nydelig film som tar i full bruk 80-tallets estetisk. En rosa og blå neonfest, men et fabelaktig soundtrack med så mye nostalgi du vil kjøpe vinylutgaven med en gang filmen er over.

Det beste regissøren David Leitch gjør er bruke sin bakgrunn i stuntarbeid. Akkurat som John Wick i 2014, er Atomic Blonde fantastisk koreografert.

Actionscener føles ekte, og gjør ikke Charlize Theron til en superhelt som kan uanstrengt slå ned 20 mennesker. I stedet bruker hun hele kroppen for å slå en mann – spesielt albuene – og likevel føler du at hun blir lett sliten. Therons karakter Lorraine er ikke redd for å slå stygt og gå rett til å angripe skrittet til menn.

Med actionscener prøver Atomic Blonde å lure deg til å tenke at filmen er bedre enn den er, og det fungerer av og til. Det er spesielt slik i en lang scene der Lorraine kjemper mot noen russere på en rekke av trapper som er noe av det beste jeg har sett i en actionfilm siden Oldboy.

Jeg som filmanmelder kan bare anbefale Atomic Blonde til de som er ekstrem tålmodige og ikke bryr seg om at en to timerslang film bare har 15 minutt med action.

Det jeg anbefaler er å hoppe over filmen og bare kjøpe soundtracket. Du kan takke meg senere.