Anmeldelse: Askeladden – I Soria Moria Slott

Jeg fant, jeg fant! En ny film som har bred appell og vil sørge for godt besøk på kinoene etter mange måneder uten norske filmer.

Den forrige Askeladden-filmen, selvsagt basert på våre kjære folkeeventyr, kom for bare to år siden (2017) og ble sett av over en halv million personer på norske kinoer.

I en stadig mer profesjonalisert norsk filmproduksjonsbransje ser man selvsagt sitt snitt til å lage en oppfølger raskere enn svint. Ikke det at det i seg selv trenger å være negativt, da man følger en Hollywood-mal også på dette området. Få filmene ut med to års mellomrom.

Askeladden – I Soria Moria Slott har i likhet med Askeladden – I Dovregubbens hall (2017) aldersgrense ni år. Det betyr i praksis seksåringer, i følge med foresatte, kan se den på kino. På meg virker det som om filmskaperne, anført av regissør Mikkel Brænne Sandemose, denne gangen har lagt listen på «ja, takk, begge deler». Det er tidvis skummelt, men samtidig veldig barnslig. Ikke noe galt i det, heller.

Det er mye positivt å si om Askeladden 2, men dessverre overskygges hele filmopplevelsen for meg av en aldeles «over-the-top» teatralsk innsats fra mange av de ledende skuespillerne. Når det er sagt: de har et manus og et sett replikker å forholde seg til.

Likevel er det nesten som om de spiller i litt ulike filmer, og noen er ikke engang på film, men tilsynelatende på en teaterscene med kun tre-fire-fem-åringer i salen.

Enkelte har en dose «Tre nøtter til Askepott»-innlevelse, andre tror kanskje de er med i en Peter Jackson Ringenes herre/Hobbiten-film, mens enkelte faktisk tar rollen(e) på alvor og tror på det de sier og gjør. (Ingen nevnt, ingen glemt!)

De to hovedrollene må likevel nevnes. Vebjørn Enger leker seg lett videre som Espen Askeladd og har ålreit kjemi med den fagre prinsesse Kristin (Eili Harboe). Karakterene føles likevel veldig moderne satt til en slik middelaldersk fortelling, men det er vel det som skal til for å få filmen mest mulig «korrekt».

For å ikke irritere vettet av meg selv bestemte jeg meg for å prøve å se filmen med tankesettet til en tiåring. Ikke det at det er mulig, men … det var verdt forsøket. For da kan man bare le av det teatralske skuespillet. Det hele blir dessverre så dårlig at det blir «kitch».

Det er faktisk kimen til en bedre film her, men jeg ender likevel opp maksimum med en svak firer på terningen. Det er også to-tre sekvenser som faktisk ser ut til å mangle enkelte forbindelsesscener. Det glipper og oppleves som store hopp i handlingen.

Apropos hopp: sjumilstøvlene er virkelig smarte og en forløper for dagens superhelter. Smart. De får sikkert Espen Askeladd nytte av videre også, i den tredje filmen.

Det er på ikke noe vis dårlig håndverk i Askeladden – I Dovregubbens hall. Spesielt vil jeg trekke frem mye bra scenografi, flotte lokasjoner og kostymer.

Ros vil jeg også gi til komponisten Ginge Anvik (Jan Inge Berentsen Anvik), som virkelig har truffet innertier i forhold til type musikk, stemingsoppbygning og dramaturgi.

Høydepunktet er en alldeles fantastisk makeup på Gisken Armand som kjerringa (Reve-Enka) med en alldeles gigantisk nese fanget ned i en trestubbe. Tómas Lemarquis som Fossegrimen er også svært imponerende. Det er også en herlig scene med Sjuende far i huset. Igjen med fantastisk bra utført sminke på skuespillerne.

Hele filmen er en godtekiste for de eventyrinteresserte. Her er det stjålet fra det ene og det andre eventyret på finurlig vis.

Soria Moria Slott er selvsagt et digitalt eventyrslott, og det samme er det trehodede trollet, i en film som ellers nyter godt av ekte kulisser og mye praktiske effekter.

Det er duket for nok en publikumssuksess i familiesegmentet.

Obs! Se også opp for den spennende sjøsekvensen med selveste Draugen.