Anmeldelse: Askeladden – I Dovregubbens hall (2K, 7.1.)

Tre poeng for: gode effekter – både digitale og praktiske – og godt fotografi til Askeladden-filmen.

Tross høyt ambisjonsnivå, gode effekter og sikkert de beste intensjoner: storfilmen Askeladden – I Dovregubbens hall føles mest som en 70-talls TV-film.

Jeg beklager å måtte si det, men jeg lo godt én eneste gang under denne filmopplevelsen, og det var da en av Espen Askeladds brødre, Pål (Elias Holmen Sørensen), sier noe morsomt til den fangede prinsessen Kristin (Eilie Harboe) i Dovregubbens grotter. Ikke spør meg om hva nøyaktig det var, det er glemt …

Jeg ble også imponert både over hovedtrollet og ikke minst av Gisken Armand som trollkjerring, og også av de tre huldrene.

Svært godt håndverk over hele linjen, fra digitale til praktiske effekter. Også når man skal illlustrere f.eks. trollet, men uten å vise det.

Mange flotte landskapscener er det også, men så er det alt som trekker ned, dessverre!

Det er kjempetydelig når man havner i Tsjekkia, hvor bygninger, folk og fe aldri ser norske ut, og man begynner å få assosiasjoner til øst-europeisk TV-teater.

Det er dog ikke bare kullisenes skyld. For her halter det fryktelig i dialog og fremdrift. Det er veldig teatralsk. Hadde ikke «norsk film» endelig kvittet seg med dette? Nei, dessverre, det er ikke over ennå.

Selv det nye talentet Eilie Harboe, som vi så i en glimrende rolle nylig i kinofilmen Thelma, makter ikke å gjøre gull av de pinlige replikkene hun til tider må si i Askeladden – I Dovregubbens hall.

Her er også stilbrudd på stilbrudd, med (om jeg husker riktig) endatil bruk av ordet «jævlig». Det er for jævlig å måtte høre noe slikt i en slik film, for å si det rett ut. Både fordi det ikke sømmer seg i en familiefilm som denne og fordi jeg tviler på om man snakket slik i «en gang for lenge, lenge siden».

Espen Askeladd (Vebjørn Enger) og brødrene Per (Mads Sjøgård Pettersen) og Pål (Elias Holmen Sørensen) gjør så godt de kan for å bære filmen, men det er synd å si det: med unntak av noen småkule replikker fra trioens trege hjul på vogna, nevnte Per – grunnet fysikken – så skinner det ikke av selveste Askeladden heller.

Man forventer at en karakter skal gjennomgå en utvikling, men Espen Askeladd fremstår som like fomlete i sluttscenene som i starten. Det kan jo godt hende dette var intensjonen, da han skal vokse i neste film – men dette – som så mye annet – «lugger».

Det er mulig de aller minste vil le av den danske prins Fredrik (Allan Hyde), men for en voksen seer er han bare irriterende som karakter.

Det blir aldri nok driv, aldri godt nok samspill og det hele føles mer og mer som en modernisert «Tre nøtter til Askepott».

Til tider er det direkte pinlig å lytte til enkelte av replikkene.

Det er mulig dette passer for et svært ungt publikum, men skal man nå det store familiepublikummet holder dette ganske enkelt ikke mål.

Da hjelper det ikke med gode effekter, bra naturfotografi og en klassisk og kjær historie i bunn.

Å spå hvordan en film gjør det på kino er aldri noe sjakktriks, men jeg har mine store tvil på at dette blir en stor kinosuksess. Ryktet forteller …