FILMFAKTA
Norgespremiere: 13.05.2016
Originaltittel: The Angry Birds Movie
Sjanger: Animasjon
Regi: Clay Kaytis, Fergal Reilly
Manus: Jon Vitti
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk (på kino i Norge med norsk dubbing)
Distribusjon: United International Pictures
Produksjonsår: 2016
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 6 år
Begrunnelse: Enkelte scener med kraftige lyd- og bildeeffekter gjør at denne filmen får 6-årsgrense.
HANDLING
Fugleøya er et lite paradis, befolket fugler som aldri har tatt seg bryet med å lære å fly. Hissigpropper tolereres ikke, hvilket er dårlige nyheter for Red, som har slitt med temperamentet siden han var liten. En gjeng med griser fra en naboøy ankommer plutselig Fugleøya, hvor de blir tatt godt imot av fugleinnbyggerne. Men Red aner ugler i mosen. Og riktignok har grisene skumle planer. Når det viser seg at grisene har stjålet alle fugleeggene på øya, er det opp til Red og kompisene hans, Chuck og Bomba, å slippet sinnet løs og hente hjem eggene igjen - før de blir til et griseherremåltid.
Skaperne bak spillet Angry Birds har forsøkt å overføre moroa fra mobilen til kinolerretet. Det lykkes de godt med.
Angry Birds Filmen, basert på mobilspillet, har fått relativt hard medfart av mange anmeldere.
Britt Sørensen i BT beskriver filmen som «anmassende, enerverende og uten sjarm og personlighet». P3 mener historien er «like grunn som spillet det er basert på»; mens danske Ekstrabladet anbefaler å ta med hørselsvern på forestilling.
Vi er ikke enige i dette. Det er riktignok en relativ tynn historie filmen er basert på, men dette er ikke en filmatisering av Krig og Fred, det er Angry Birds, basert på et enkelt dataspillkonsept. Og filmen er først og fremst en visuell opplevelse. Det Angry Birds måtte mangle av historie og dype karakterskildringer tar den igjen på humor og action.
Filmen åpner med en svært vittig sekvens som ender med at hovedpersonen Red blir dømt til tvungen sinnemestring. Og etter hvert som øya får besøk av griser, øker tempoet. Et mobilt kamera sveiper rundt med store bevegelser som ville gjort Martin Scorsese stolt. På lydsporet pumpes det ut eggende rytmer og drivende popmusikk. Filmens lyddesign er i det hele tatt svært godt gjennomført, med et vegg til vegg-teppe av intense og overbevisende effekter.
Angry Birds tar i bruk et variert filmspråk. Vi får 360 graders kamerakjøringer, slow-motion, og en pen time-lapse. Sammen med en variert og etter hvert mer og mer intens klipperytme blir det hele svært dynamisk.
Siste halvdel av filmen forsoner seg tidvis som et hysterisk angrep på sansene. Her er knapt nok en eneste hvilescene. Kan det være slitsom for voksne som er en del eldre enn målgruppen? Kanskje. Men dette er først og fremst en barnefilm; og en film for de som har et forhold til spillet. Samtidig har filmen en del ordspill og morsomheter voksne kan sette pris på. Ja, det er heseblesende, ja det er non-stop; men det funker. Det er flere grunner til det.
En god del nytt stoff dukker opp i filmen. Vi får vite hvorfor fuglene er sinte. Og vi får for første gang høre dem snakke (noe de ikke gjorde i TV-serien).
Faktisk utvides den bakenforliggende historien såpass mye fra spillet at jeg synes filmskaperne (som også laget spillet) har gjort en strålende jobb med dette.
Men spillskaperne har klart det uten å overdrive. Det er ingen som går for å se Angry Birds Filmen for gruble over et labyrintisk James Ellroy-aktig plot. Istedet får vi akkurat så mye mer ut av spill-scenarioet at det fascinerer.
Filmen får også frem sitt budskap om verdien av å ivareta et personlighets-mangfold; et samfunn kjemisk renset for sinne og genuine følelsesutbrudd er kanskje ikke bare positivt.
Angry Birds Filmen mangler kanskje dybden til animasjons-perler som Lego The Movie eller Zootropolis, men som fartsfylt moro for voksne og barn fungerer det overraskende godt.
Facebook
RSS