Anmeldelse: Amazing Grace

Et historisk stempel fra soul-dronningen.

Jeg har en «hvermansen» tilnærming til Aretha Franklin. Jeg har hørt et par av de mest kritikerroste platene og selvsagt fått med meg hennes slagere gjennom radiokanaler og diverse Spotify-spillelister.

Jeg er nok ikke den som flokker til en dokumentar om henne, men jeg har derimot en større tilnærming til filmhistorie. Det var her interessen kom for denne filmen.

I fjor fikk vi endelig sett det ufullstendige verket til den avdøde filmguden Orson Welles. Tittelen var The Other Side of the Wind og det var på Netflix man fikk muligheten til å se den. I år får vi se en annen avdød filmskapers verk. Regissør Sydney Pollack, som vant Oscar for beste regi og beste film for Mitt Afrika (Out of Africa), og satt i registolen for andre klassikere som Tootsie, De skyter jo hester (They Shoot Horses, Don’t They?) og Våre beste år (The Way We Were).

I 1972 skulle han utgi en bakomfilm til innspillingen av Aretha Franklins live-album Amazing Grace. Dessverre var det noen komplikasjoner med lyd og bilde, som gjorde at filmen ikke ble utgitt samtidig som plata. Prosjektet lå som fryst i arkivene til Warner Bros. Inntil nå!

Sydney Pollack gikk dessverre bort i 2008. Ti år senere dør Aretha Franklin. Å se et knippe historie komme til live over 40 år senere gir derfor stor emosjonell vekt.

Filmen Amazing Grace gjør ikke så mye ut av seg. Det er ikke en biografi om Aretha Franklin eller musikken hennes. Hvis du forventet dette, så vil du forlate kinosalen veldig skuffet. Dette er som et kammerspill og finner sted innenfor fire vegger.

Over to kvelder i New Temple Missionary Baptish Church i Los Angeles inviteres Southern California Community Choir opp bak alteret. Kirken har en plakett på utsiden hvor det informeres om at alle som velger å være inne vil automatisk være med i en innspilling av både et album og en film. Når alle har samlet seg og pastoren gir en kort introduksjon, så kommer soul-dronningen og setter i gang 85 minutter med stemmeprakt.

Denne anmeldelsen kunne nesten vært delt i to. En ting er å anmelde musikken. Du trenger ikke å være en profesjonell musiker for å høre hvor talentfull Aretha Franklin er. Det er en grunn til at plata var en kritisk og kommersiell suksess. Kombinasjonen av orgel, kor og hennes stemme tar deg med på en vidunderlig reise. En ren innertier. Det er en storslagen musikalsk opplevelse som fyller både kirken og kinosalen. Den andre delen av anmeldelsen må poengtere filmen.

Det er en observasjonell dokumentarform som kan trekke tråder til det D. A. Pennebakers Don’t Look Back (1967) gjør når den følger Bob Dylan som en flue på veggen. Kameraet er i konstant bevegelse. Pollacks kamerateam fikk selvsagt med Franklins opptreden i så nære bilder at man kan telle svetteperlene renne nedover ansiktet.

Som en flue på veggen hopper vi frenetisk fra person til person. Her ser vi hvor sterk troen er blant menneskene i kirken. Aretha Franklin transporterer dem nærmere Herren. Det gir meg en glede å se hvor viktig denne musikalske prestasjonen er for de som var til stede.

Det som skiller verket fra en konsertfilm er nærheten til Franklin og tilskuerne. Det er ikke en konsertsal, men en fullstappet kirke (som igjen er ganske liten). Kameraet hopper fra person til person på en intim måte. Realismen forsterkes av at dette er en plateinnspilling, så den polerte konsertopplevelsen rives vekk. Vi får en «bak teppet»-opplevelse frarøvet alt det perfeksjonerte. Her stoppes det og diskuteres. Er lyden i orden? Er det riktig toneart? Skal vi ta det på nytt? Dette gir oss en større glede av å se hvordan Franklin jobber med prestasjonen sin.

Dokumentarfilmen gjør ikke så mye mer ut av seg. Det er en bakomfilm: et visuelt verktøy for å formidle hvordan innspillingen av plata foregikk. Franklins prestasjon er det ingenting å utsette på. Amazing Grace er likevel verdt å se for enhver som vil høre Aretha Franklin enda en gang eller for alle som har en sans for historie. Vi er heldige som fikk denne filmen. Det er et avtrykk av en hendelse som fant sted, som rørte en hel kirke og gav dem en guddommelig opplevelse. Slike skjulte filmskatter er derfor viktig for oss å se og ta vare på.