Anmeldelse: Alma

Et islandsk, poetisk puslespill.

Alma handler om tittelpersonen (Snæfríður Ingvarsdóttir) har blitt innlagt på mentalsykehus etter drapet på sin kjæreste. Filmen starter med krigsbilder, og vi får se en ung Alma, mens en voice-over forteller at det var her det skjedde. Akkurat på dette tidspunktet ble sinnet til Alma splittet. Traumene ble begravd, og flere stemmer eller personligheter stadfestet seg. På mentalsykehuset innrømmer hun drapet under hypnose, men alt blir snudd på hodet når det viser seg at kjæresten Ari (Snorri Engilbertsson) fortsatt er i livet. Herifra følger vi Almas vei tilbake til sitt eget sinn og helhetlige personlighet, samtidig som hun planlegger hva hun skal gjøre med Ari når hun ser ham igjen.

Alma blir fortalt på en poetisk måte, med voice-over fra to forskjellige stemmer som symboliserer deler av Alma. Gjennom hennes forsøk på å bli hel, blir vi sakte, men sikkert geleidet gjennom en historie hvor mye forblir ufortalt.

Hva skjedde egentlig med Alma, som gjorde at hun trodde hun hadde myrdet kjæresten sin? Hva er egentlig motivet til terapeuten (Hilmir Snær Guðnason)? Hvem vet hva og hvor mye? En ting er sikkert, og det er at vi som tilskuere ikke vet stort mer enn Alma selv gjør. Dette skaper en mer spennende tilnærming til en historie som fort kunne blitt litt for kjent. Her velger derimot regissør og manusforfatter Kristín Jóhannesdóttir å holde tilbake så mye informasjon som mulig, for det er Almas versjon av virkeligheten som er i fokus.

Flere steder klippes og fortelles handlingen på en måte som setter spørsmålstegn ved virkelighet mot virkelighetsoppfatningen til Alma.

Alma er i seg selv en kompleks karakter, en person med et skadet sinn etter flere traumatiske opplevelser. Bi-karakterene er også unike, fra en medpasient (Ólafía Hrönn Jónsdóttir), til de to damen (Kristbjörg Kjeld og Emmanuelle Riva) som oppdro Alma.

Island har et unikt og goldt landskap som kommer til sin rett i denne filmen. Forandringen fra å være separert fra alt til å føle en tilhørighet formidles vakkert i det kalde vinterlandskapet. Musikken underbygger stemningen uten å ta plass.

Alma er en spennende og litt unik film. Til tider har den noen veldig vakre, poetiske øyeblikk, mens den andre ganger gir en lett David Lynch-aktig stemning.

Allikevel skulle jeg ønske at jeg fikk vite litt mer om hva som egentlig hadde skjedd og hvorfor.