Anmeldelse: Alien: Covenant

KINOMAGASINETs anmelder gir Alien: Covenant terningkast fire.

Alien: Covenant går tilbake til filmseriens røtter og blir til en grotesk grøsser med et Frankenstein-kompleks.

I 2012 reiste Ridley Scott tilbake til Alien-universet og laget Prometheus. Filmen hadde Michael Fassbender i rollen som en ond menneskelig robot.

I Prometheus stilte Scott filosofiske og eksistensialistiske spørsmål om livets mening, hvor vi kommer fra, og hovmod overfor de som har skapt oss. Dessverre fokuserte mange blant publikum på en mangel på det kjente romvesenet xenomorph fra originalfilmen.

Alien: Covenant begynner som et sci-fi drama. Året er 2104, ti år etter Prometheus-ekspedisjonen, men 20 år før handlingen i den første Alien-filmen fra 1979.

I typisk Alien-stil, reiser besetningsmedlemmene til en planet og treffer djevelen i form av et raskt, sterkt og handlekraftig vesen.

Men vesenet de møter er ikke det vi forventer. For her varter Ridley Scott opp med den største overraskelse i denne filmserien siden James Cameron bestemte seg for å følge opp sci-fi/grøsseren Alien med en actionfilm i verdensrommet (Aliens). Det er nemlig å ikke gjøre xenomorphen til filmens skurk. Scott vet at det som gjorde Alien til en kjempesuksess var at romvesenet ble veldig lite vist frem. Seerne ble skremt av det ukjente. Men 38 år senere vet alle hvordan romvesenet ser ut. Vi blir ikke like skremte som i 1979, og trenger derfor en ny skurk.

Alien: Covenant har en grunnfortelling som handler om skapelse og farskap. Om gud og mann. Om originalfilmen ville vise xenomorphen som en metafor for voldtekt, graviditet og morskap, er Alien: Covenant en metafor for fedre og sønner og den udødelige frykten for at det vi skaper blir vår undergang.

Om det er én ting Ridley Scott gjør bra er det å filme visuelt slående landskaper. Fra lange haller i et romskip, til store fremmede skoger, til en gotisk eldgammel sivilisasjon som minner om Pompeii etter vulkanutbruddet. Dariusz Wolski er tilbake som filmfotograf, og han har et øye for store landskaper der skrekk lurer. Det er noe majestetisk i måten Alien: Covenant klarer både å fascinere og å skremme bare med å vise en bygning eller noe så enkelt som et maleri.

I tillegg gjør Jed Kurzel en strålende jobb med å følge opp originalmusikken til Jerry Goldsmith. Musikken er til og med like skummel som en romvesenet som kan drepe deg med sin indre kjeve.

Filmens gotiske stil kulminerer i karakteren David, en robot spilt strålende av Michael Fassbender. Han lurer i skyggene som Hannibal Lecter i Nattsvermeren. Vi er ikke sikker på om vi burde komme oss vekk fra ham eller klemme ham. Fassbender sementerer sin plass som en klassisk sci-fi- karakterer. David er en fascinerende karakter som blir skuffet over sin skaper, og drar ut på en eksistensialistisk reise for å finne ut hva er mening med å skape noe.

Og dette blir enda bedre da Walter – en nyere utgave av David – dukker opp. Her viser Fassbender å være filmens beste skuespiller. Det er imponerende å se forskjellen i personligheten mellom de to robotene. Og David får filmens morsomste replikk da han lærer Walter å spille fløyte.

Selv om David er en fascinerende karakter, og Walter også er gøy å se på, er resten av besetningsmedlemmene om bord Covenant-skipet de dummeste og kjedeligste karakterene i hele filmserien. Det er ingen som helst karakterutvikling i Alien: Covenant. Vil du vite hvem disse menneskene må du se en forfilm lansert på nettet tidligere i 2017.

Mangel på originalromvesenet førte til dårlig kritikk for Prometheus. Dette i sin tur fører til at Ridley Scott kaster bort mye av det som gjør Alien: Covenant interessant i førstedelen av filmen. For så snart xenomorph dukker opp, dropper filmen all mytologi og i fokuserer stedet på et blodbad mer skremmende og omfattende enn noe vi har sett så langt i filmserien. De som ønsket at filmserien dro tilbake til sin grøsser-røtter kan glede seg, for her er det mange som dør i svært groteske situasjoner.

Det er fortsatt spennende å se romvesenet drepe sin vei gjennom et romskip, men jeg kan ikke unngå å føle meg skuffet over at det beste i filmen blir kastet bort for å lage en slags nyinnspilling av en film vi kjenner veldig godt fra før av.

Takk til SF Kino Stavange for presseadgang.