Anmeldelse: Aladdin

Aladdin gir noe nytt i live-action nyinnspillingen av animasjonsfilmen, men «A Whole New World» er det ikke.

Internettmem etter internettmem.

En blå, gigantisk Will Smith, fanget gjennom motion capture-teknologi, var gjenstand for en twitter-storm med internettparodier tidligere i februar 2019.

Her var det sammenligninger med smurfer, en blå Tobias Funke fra Arrested Development og den jenta som blir til et blåbær i Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

Jeg ønsker å rette pekefingeren mot de som satte med klippesaksa på trailerene, for tro det eller ei, så er ikke Smith en blå CGI-distraksjon. Han er alene om å bære Disneys nyeste live-action film.

Til tonene av orientalske fløyter introduserer filmen oss for fargerike, eksotiske bybilder og påkostede kulisser. Det er som om vi kan lukte røkelsen allerede.

Antagonisten Jafar introduseres gjennom hans søken etter en lampe i en magisk hule i ørkenen, mens tyven Aladdin løper over og under diverse kulisser etter å ha stjålet noe.

Det tar ikke lang tid før denne filmen sliter.

Her blir vi vitne til noen uheldige kombinasjoner av parkour foran greenscreen og et filmsett, samt action med både slow-motion og fast-motion! Ja, du leste riktig. Noen ganger blir actionsekvensene skrudd opp fra normal hastighet. Om det er for å synkronisere sangen «One Jump Ahead» med koreografien er usikkert, men det framstår nokså surrete til tross for de vakre og spennende omgivelsene.

Aladdin har dessverre en nokså klossete start og begynner først å gnitre når vi ser Ånden i lampen. Frem til dette blir vi presentert for byen og hovedkarakterene Aladdin, prinsessen Sjasmin, sultanen, sultanens rådmann Jafar og apen Agu. De vi kjenner igjen fra animasjonsfilmen fra 1992. Byen Agrabah har jeg ikke så mye å utsette på. Den stråler i ørkensola med alle sine orientalske detaljer. Karakterene er en annen sak.

Mena Massoud som Aladdin fremstår som et greit og nokså overraskende valg, da filmen ikke lener seg på noe stjernekraft for filmens hovedrolle. Massoud har et glimt i øyet, men ikke nok til å trollbinde oss. Naomi Scott som Sjasmin kan vi også tolerere. Dette er ikke et kjærestepar som snur verden opp ned med noe brennende kjemi, men det er akseptabelt.

Jafar er tørrere enn ørkenen rundt Agrabah. Snakk om pinlig og uinspirerende antagonist. Det er sjeldent jeg ser noen kjede seg til veien for å bli verdens mektigste mann, for det er ingen slagkraft i replikkene eller skuespillerprestasjonen til Marwan Kenzari som får meg til å frykte ham.

Alt håp ser ut til å svinne hen i ørkenen inntil ånden Genie dukker opp. Will Smith presterer å skille seg fra Robin Williams ikoniske stemmeprestasjon i tegnefilmen fra 1992. Det var en film som tok i bruk animasjonstilen rundt Williams‘ eksentriske stand up-personlighet. Når alt annet i 2019-filmen ser ut som en kjedelig imitasjon av animasjonsfilmen, puster Smith en annen type energi i rollen. Det er de klassiske Fresh Prince-vingene som slår ut og Smith skaper sin egen tolkning av ånden i lampen.

Adapsjoner av Tusen og en natt har eksistert på storskjermen i lang tid. Erkesymbolet er kanskje Douglas Fairbanks i adapsjonen Tyven i Bagdad (Walsh, 1924), som sjarmerte publikummet, til tross for at han er tyv. Vi har kommet et steg videre fra det var innafor at den hvite amerikaneren Fairbanks kunne spille en araber, til i dag hvor filmer får kritikk for det. Prince of Persia (Newell, 2010) med Jake Gyllenhaal er et eksempel på det. Mørkhudete skuespillere inntar rollene i denne filmen, men neste steg er tross alt å få gode skuespillere som skinner på lerretet. Aladdin kunne trengt denne finpussen sånn at vi kunne brydd oss om situasjonene de kommer i.

Live-action adapsjoner av Disneys animasjonsklassikere har vi sett tidligere med sporadiske mellomrom. Det er siden 2014 kommet en ny bølge med en adapsjon i året, mens i 2019 har Disney slått på stortromma og lagt opp til fem stykker! Dumbo (Burton), Aladdin (Ritchie), Løvenes konge (Favreau), Maleficent: Mistress of Evil (Rønning) og Lady og Landstrykeren (Bean). (Sistnevnte går rett til deres nye, kommende strømmetjeneste, Disney+).

De tidligere adapsjonene har tross alt vært økonomiske suksesser, og min favoritt er fremdeles Jon Favreaus  Jungelboken (2016). Han utviklet gamle idéer fra 1967-filmen (som bare er 1 time og 17 minutter lang) til en film som pustet inn nytt liv i dette universet. Det er et annet budskap i filmen, med kreative friheter, ny visjon, større roller og motivasjoner for de små og festlige karakterer som Kong Louie.

Det som gjøres i Jungelboken savner jeg litt i Aladdin. Det eneste som er tatt et steg videre er Agrabah, som er litt ensformig og brunt i animasjonsfilmen, men fargerikt og levende i denne adapsjonen. Som om markedet i Marrakesh, det yrende bylivet i Kolkata og Jordans ørken ble sammensveiset på magisk vis. Resten blir en tam imitasjon med alle de klassiske sangene smurt over for nostalgiens skyld.

Jeg sliter med å finne ut hva som er visjonen og tankene til denne filmen. Hva vil den fortelle meg, bortsett fra den samme historien på nytt igjen, med litt moderne vri på de klassiske sangene og oppdaterte spesialeffekter? De små forandringene i denne filmen er ikke nok til å rettferdiggjøre det.

Det er ikke så veldig mye som imponerer i Aladdin, men veldig mye som jeg tolererer. Man kan kose seg godt med dette verket om man synes historien er fengende og er glad i sangene, men til syvende og sist er det hele egentlig veldig ironisk. Aladdin prøver tross alt å sjarmere prinsesse Sjasmin med å være noen andre enn den gatetyven han er innerst inne. Mens i denne filmen er det bare Will Smith som tar steget vekk fra å imitere Robin Williams og velger å være seg selv 100 prosent.