Anmeldelse: Adjø, Christopher Robin

Adjø, Christopher Robin er en film alle som liker Ole Brumm vil ha glede av å se.

Dette er historien om forfatteren av Ole Brumm, og sønnen hans som var inspirasjonen til Christopher Robin.

Adjø, Christopher Robin er et typisk biografi-drama.

Her fortelles historien om hvordan den verdenskjente barneboken kom til, men fokuset holdes hele tiden på menneskene bak.

Forfatteren A.A. Milne, eller «Blue» som han blir kalt av familien, er spilt av Domhnall Gleeson, som er i vinden for tiden, med roller i filmer som mother!, Star Wars: Episode VIII– The Last Jedi, Petter Kanin og A Futile and Stupid Gesture.

Hans kone, Daphne, blir spilt av Margot Robbie, barnepiken Nou blir spilt av Kelly Macdonald.

Christopher Robin, eller «Billy Moon» som han blir kalt, blir spilt av Wil Tilston som ung og av Alex Lawther, kjent fra Netflix-serien The End of the F**king World, som tenåring.

Stjerneskuddet Wil Tilston debuterer her med en brakende inngang i filmverdenen.

Filmen har en ganske tydelig tredelt handling. Første akt fokuserer mest på «Blue» og hans vanskeligheter med å finne seg til rette igjen etter å ha kommet hjem fra krigen.

Han har granatsjokk, virker fraværende og sint på verden. Kona forsøker å glede ham ved å få et barn, men når barnet først kommer, så blir det barnepiken som blir den nærmeste familien for guttungen.

Margot Robbie spiller en gjennomført overklassedame, som har seg selv i fokus og ikke ser noe problem ved å la barnepiken ta seg av barnet.

Hun er allikevel ikke slem, selv om rollen til tider føles som filmens skurk. Domhnall Gleeson spiller greit i en rolle som krever ganske mye.

Han balanserer å være den typiske mannsrollen som ikke vet hva det vil si å være far, til å være en omtenksom pappa.

 

Barnepiken er på mange måter limet som holder familien sammen, og det er når hun må reise bort noen dager at andre akt setter i gang.

Plutselig er «Blue» og «Billy Moon» alene på landet.

Dette er også den beste delen av filmen. Her lekes det med små nyanser i visuelle effekter og samspillet mellom den veslevoksne Billy Moon, og den nå litt mer lekne Blue, er det som skaper grunnlaget for historien om Ole Brumm og vennene hans.

Når boken kommer på trykk og blir verdenskjent, så påvirker dette familien, og det gode forholdet mellom far og sønn forsvinner litt igjen.

I tredje akt hopper vi litt fremover i tid, hvor vi gjennom kjappe klipp for innsyn i oppveksten til Christopher Robin. Det er i denne delen at følelsene til tilskuerne blir satt på prøve, og den lette tonen som har preget filmen så langt blir byttet ut med hjerteskjærende alvor. Klumpen steg i alle fall i halsen på denne anmelderen.

Adjø, Christopher Robin er en velfortalt historie, med tidsriktige og vakre detaljer i klær og interiør.

Skuespillet fungerer utmerket og spesielt Wil Tilston skiller seg ut som en karismatisk person. Allikevel føles filmen mye lengre enn den er, og forsøket på å få de voksne skuespillerne til å se eldre ut er begredelig.

Filmen føles heller ikke så veldig viktig. Den forteller en historie som er underholdende nok og interessant nok, men det er nok ikke en film folk flest vil oppsøke.

Takk til SF Kino Ski for presseadgang.