Anmeldelse: 24 uker

24 uker er en sterk og hjerteskjærende film om det moralske dilemmaet om temaet abort.

24 uker handler om standup-komiker Astrid Lorenz (Julia Jentsch) som lever et flott og givende liv med manager-kjæresten Markus (Bjarne Maedel) og datteren Nele (Emilia Piefke). Astrid er gravid og familien gleder seg til å få et nytt medlem.

En dag får Astrid og Markus beskjed fra legen om at fosteret har en 98% sjanse for å ha down-syndrom. Naturlig nok skaper dette vanskeligheter for familien og de må ta et valg om hvorvidt de skal beholde fosteret eller ikke.

Filmens dramatikk hviler på dette valget, og regissør Anne Zohra Berrached, som tidligere har behandlet barn og familier i filmen Two Mothers (2013) forsøker å skape et nyansert og informerende bilde av situasjonen, uten at hun helt klarer å styre unna moralisering i visse øyeblikk.

Astrid er en offentlig figur – en stjerne med en suksessrik karriere. Både hun og kjæresten er opptatte mennesker, og i og med at det nye barnet trenger ekstra hjelp og de allerede har en datter som heller ikke må forsømmes, velger paret å spørre Astrids mor om å flytte inn for å hjelpe til. Astrids mor har sine egne meninger om fosteret, som viser seg å i tillegg til å ha downs syndrom også har to hull i hjertet, og tvilen begynner å komme i Astrids tanker.

24 uker er en vanskelig film om vanskelige følelser og vanskelige valg. Filmen forsøker å formidle en debatt om hvorvidt dette fosteret ville fått et godt liv, et fullverdig liv, eller om det riktige valget vil være å senabortere.

24 uker og filmskaper Berrached gjør et poeng ut av at det er kvinnen som til syvende og sist har rett til å ta valget, men forsøker å holde seg så nøytral som mulig, til tross for at konklusjonen er pro-valg. Likevel legger ikke Berrached skjul på at en så sen abort er en tung prosess og får følger for familielivet videre. 24 uker er en vanskelig og følelsestung film som først og fremst er et (godt) innlegg i debatten om abort.