Anmeldelse: 21 Bridges

21 Bridges er spennende fra begynnelse til slutt. Dette underbygges av en solid historie – som er enkel å følge med på, bra dialog og godt skrevne karakterhistorier.

Man skjønner veldig godt hva som er elementene i den store, overgripende handlingen – og hvorfor folk gjør som de gjør.

Det fiffige grepet med at alle broene i bydelen Manhattan i New York må avstenges, er en god måte å få avgrenset filmfortellingen på, og minske muligheten for plotthull eller kontinuitetsfeil i historien.

Men det er likevel noen skavanker i manuset. Spesielt starten på filmen føles noe påklistra og søkt med en historie som ikke helt passer inn i handlingen.

Hovedpersonen, spilt dyktig av Chadwick Boseman, heter Andre Davis, en tøff politimann i storbyen. Han bygges opp til å fremstå som en en slags «western-aktig sheriff» som følger lover og regler, men på sin måte. Måten han forsvarer sin angivelige triggerhappyhet på, kan minne om westernhelten Rooster Cogburn i True Grit.

Men filmen er i sin helhet satt i New York City, og mesteparten i en ganske dystopisk, nattlig versjon.

Stephan James sin karakter Michael Trujillo er generelt godt skrevet. James spiller veldig godt på følelsene til denne uskyldige gutten som han blitt «fanget» i – i en forvirrende verden på den andre siden av loven. Dette på tross av at det noen ganger er vanskelig å forstå hva som er Michael sin agenda i filmen og hvilken side han egentlig er på.

Både J.K. Simmons og Sienna Miller fungerer ypperlige som troverdige håndhevere av loven. Sienna Miller er ganske så ensom som kvinnelig innslag i denne ellers maskuline historien, som politibetjent står hun slett ikke tilbake for guttene, men typisk nok er hun den som må tenke på barnet sitt der hjemme underveis. J.K. Simmons virker som født til rollen som avdelingssjef i NYPD.

Skal man lage en politithriller i dette miljøet, skal det godt gjøres å bringe inn originale elementer. Dette er både en fordel og en ulempe for filmen, den prøver egentlig ikke å gjøre det, men konsentrer seg heller om å lage en drivende god fortelling uten dødpunkter. Etterforskerne er under sterkt tidspress, og filmen klarer å formidle dette veldig godt.

Filmen inneholder en solid dose skytescener og action, med tilsvarende blodig resultat. Disse actionscenene føles aldri for overdramatiske eller urealistiske, med unntak av heltens sedvanlig overlegne dyktighet eller flaks. Positivt at vi slipper den typiske amerikanske slåsskampen som avslutning på begivenheten.

Musikken i filmen er passende og skaper den rette stemningen, men samtidig så var den aldri særlig unik eller fengende. Noe som gjør at man kanskje ikke legger merke til den så mye som i andre filmer. Den funker til å underbygge handlingen i filmen, men den spiller aldri noen stor rolle som musikk gjør i enkelte andre filmer.

Spilletiden virket riktig til denne typen film. Den dvelte aldri for lenge ved vendepunktene i historien, samtidig som den unngikk det heseblesende tempoet man noen ganger opplever i slike filmer. Den gode kameraføringen og klippingen gjorde filmen noe roligere enn handlingen kanskje skulle tilsi og vi slapp unna for mange håndholdte kamerascener som skaper mer stress enn nødvendig.