Anmeldelse: 100 ting

Hvor mange ting eier du? Gjør tingene deg lykkelig?

Denne tyske filmen starter som en lettbeint komedie, men utvikler seg mot – og ender i – et mer tankevekkende budskap. Blir vi egentlig lykkeligere av konsumerismen?

Toni (Matthias Schweighöfer) og Paul (Florian David Fitz) har vokst opp sammen og driver et selskap som utvikler app-er (applikasjoner).

Pauls tanke bak appen var at folk skulle føle seg mindre ensomme, mens Toni fant en måte å bruke appen til å tilpasse reklame på en veldig effektiv måte. Dette skaper splid mellom vennene, og i fylla inngår de et veddemål om å klare seg uten alle tingene de er så vant med å ha rundt seg. De må nemlig starte uten noe som helst (annet enn en tom leilighet), og så kan de få tilbake en ting hver dag i hundre dager.

Så langt høres dette ut som et ganske artig konsept for en komedie, og jeg er sikker på at det vil komme en amerikansk nyinnspilling av denne filmen som kommer til å fokusere tungt på akkurat dette.

Men dette er ikke en Hollywood-komedie. Selv om filmen spiller på humoren i denne delen av filmen, så er det ikke dette man sitter igjen med etter å ha sett hele filmen.

Filmen tar nemlig opp temaer som; jaget etter å føle lykke, avhengigheten vi mennesker har til hverandre, egoisme, og ikke minst konsumerismen og kapitalisme. Dette gjøres på en god måte gjennom karakterenes møte med andre personer i livene deres, og filmen legger aldri skjul på sitt eget budskap, noe som blir hamret inn i den siste scenen 7…

Til tider minner Pauls tankegang meg på den ikke navngitte karakteren til Edward Norton i Fight Club, og etter hvert om enhver nyfrelst hippie. Tonis karakter minner kanskje mer om Aksel Hennies karakter i starten av Hodejegerne.

Jeg er selv en «konsumerist», som i det siste har blitt smertelig klar over at alle tingene bare gir en midlertidig og falsk lykkefølelse, så denne filmen traff meg på riktig tidspunkt i livet. I tillegg er det vel ikke noen tvil om at den antikapitalistiske moralen i filmen kanskje kommer til å fremmedgjøre en del av publikummerne som er på høyresiden politisk.

Jeg hadde forventet en lettbeint komedie, men fikk en varm og humoristisk film om relasjoner og hvordan ting kan gjøre at vi ikke ser hva som er viktig i livet. Skuespillerne fungerte godt til rollene sine, og bi-karakterene var akkurat passe rare. Deler av filmen ble dratt ut litt lenge, og musikken var uoriginal og forutsigbar, men totalt sett ble det en positiv filmopplevelse. Du må bare ikke forvente en tullete komedie.

Hvis du vil ha en tullete komedie, så forutser jeg en amerikansk nyinnspilling innen et par år. Muligens med Owen Wilson som Toni, Adrian Brody som Paul og Kristen Wiig som den kvinnelige karakteren.