Anmeldelse: Amundsen

Igjen trekker regissør Espen Sandberg frem en norsk helt – verdens største polfarer: Roald Amundsen.

Espen Sandberg er for første gang alene i registolen, uten sin faste medregissør og barndomsvenn Joachim Rønning fra Sandefjord.

Sammen har de laget noen av Norges mest suksessfulle filmer i moderne tid om norske helter:

Max Manus og Kon-Tiki, hvor sistnevnte også ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film i 2013.

Amundsen åpner med en intens åpningssekvens hvor Amundsens fly krasjer, som er et frempek mot filmens slutt.

Deretter klippes det til en annen sentral karakter i filmen, men som er «ukjent» i virkeligheten, Roalds bror Leon Amundsen.

Filmens rammefortelling er en samtale mellom Leon og en av Roalds elskere (senere forlovede), Bess Magdis.

 

Filmens og Roalds historie fortelles gjennom broren, og det er Leons perspektiv vi fremstilles for og hans oppfatning av handlingsforløpet.

Det er ikke et glansbilde av Roald Amundsen som fremvises.

Han fremstilles både som egosentrisk og usympatisk. Han virker ikke å ha forståelse av at de rundt ham ikke har de samme målene eller ønske om den samme oppofrelsen han legger til grunn for sine ekspedisjoner. Han lyver og manipulerer for å få viljen sin, uten å ta hensyn til konsekvensene. Det er et ganske så endimensjonalt bilde som fremstilles av den norske helten.

Spørsmålene rundt hvorfor han er så besatt av disse ekspedisjonene og hva som virkelig driver ham forblir ubesvart.

Sannsynligvis hadde filmen fått mer slagkraft dersom historien ble presentert gjennom Roalds eget perspektiv. Muligens er dette valget basert på tilgangen til ulike kilder.

Uansett om personen Amundsen er unyansert, er filmen interessant og spenningsfylt. Både kappløpet om Sydpolen og ekspedisjonen til Nordpolen er selvfølgelig inkludert, og diverse andre hendelser i Amundsens liv. Det er spennende å følge polarfareren, og fascinerende å få se alt som Amundsen oppnådde i sitt relativt korte liv.

Filmens virkemidler bidrar til å holde spenningen og autentisiteten oppe. Pål Ulvik Rokseths foto takler utmerket de ulike lysutfordringene. Klippingen til Perry Eriksen og Martin Stoltz mellom nåtid og fortid er presis – og på plass. Karl Júlíussons scenografi er formidabel og fremstiller et svært autentisk tidsbilde. Men det er sminkørene Eva von Bahr og Love Larsen som er stjernene. Alt fra sår til karakterer som eldes er utført med eksepsjonell presisjon.

Pål Sverre Hagen gjør en troverdig rolle som Roald Amundsen. Han har en opphøyet hake gjennom hele filmen, for å klart vise at han hever seg over alle andre. Denne attributten synes jeg passer utmerket til karakteren. Christian Rubeck gjør en god karaktertolkning av broren Leon, som man utvikler en viss sympati for. Resten av skuespillerensemblet gjør stødige roller.

Amundsen klarer ikke å holde på intensiteten og spenning til filmens slutt, og kunne med fordel vært et kvarter kortere. Nysgjerrigheten rundt legenden Roald Amundsen er pirret, men et mer nyansert og mangefasettert portrett hadde gjort Amundsen enda mer interessant. Her fremstilles vi for et litt for enkelt bilde av en sannsynligvis svært komplisert og fascinerende mann.

Vi blir sittende igjen med for mange ubesvarte spørsmål rundt hvorfor han tok de valgene han gjorde.