Aldersgrensene på kinofilm følger utviklingen i samfunnet

Medietilsynet setter aldersgrenser ut fra hva som kan være skadelig for barn og unge, ikke ut fra hva som egner seg for barn og unge i ulike aldersgrupper. Foto Medietilsynet.

Medietilsynet setter aldersgrensene på kinofilm ut fra hva som kan være skadelig for barn og unge. Men hva som regnes som skadelig for barn når de ser film, har endret seg vesentlig siden første James Bond-filmen ble lansert i 1962.

I Norge har vi aldersgrensene tillatt for alle, 6, 9, 12, 15 og 18 år for filmer og TV-program.

Medietilsynet setter aldersgrenser på kinofilm, mens de norske TV-kanalene selv setter aldersgrenser på sine program, men etter retningslinjer fra Medietilsynet.

Aldersgrensene settes etter bestemmelsene i lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven). Loven sier at aldersgrensene skal settes ut fra hva som kan være skadelig for barn og unge ut fra et føre-var prinsipp, og ikke ut fra hva som egner seg for barn og unge i ulike aldersgrupper. Skremmende, angstskapende, forstyrrende eller grenseoverskridende innhold eller uttrykk, slik vi for eksempel ser i filmer med vold, krig eller terror, er eksempler på innhold som kan være skadelig. I loven defineres skadelig innhold som skildringer i bildeprogram som kan virke følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende.

Medietilsynet legger vekt på vurdering av barns modenhet i ulike aldersgrupper og deres mediekompetanse når vi setter aldersgrenser. Filmens plass i samfunnet og barn og unges mediekompetanse, har endret seg enormt fra tolv-årsgrensen ble innført i 1954. På midten av 1950-tallet var kinoen det eneste stedet barn kunne se film. I dag har barn og unge et enormt filmtilbud i mange ulike kanaler. I tillegg har vi fått medier med nye uttrykksformer, der det også vises levende bilder, som dataspill og sosiale medier. Dagens tolv-åringer har vokst opp med film og andre medier fra barnehagealder, og har derfor en større mediekompetanse enn tol-åringer på 1960-tallet.

Forståelsen av hva som er skadelig, har også endret seg siden 1960-tallet. Samtidig har forskning gitt oss mer kunnskap om barn og film. Vi har fått mer innsikt i hva barn og unge oppfatter og forstår av ulike filmsjangre. Derfor er ikke nødvendigvis innhold som det ville vært utenkelig å vise for tolvåringer i 1960, like kontroversielt i dag. I tillegg endrer samfunnets allmenne normer seg over tid. Når det gjelder aldersgrenser på kinofilmer, fatter Medietilsynet vedtak ut fra et faglig skjønn, som tas ut fra gjeldende kultur og normer i det norske samfunnet.

Alt dette har ført til at andelen filmer med 15-årsgrense har gått noe ned de siste 50 årene, og at «ungdomsgrensen» på 12 år brukes noe mer etter at denne grensen ble gjeninnført samtidig med bildeprogramloven i 2015 (tidligere hadde vi aldersgrensene 10 og 11 år). Det er viktig å understreke at filmtilbudet også endrer seg fra år til år, noe som påvirker hvor mange filmer som får aldersgrense 12 og 15 år hvert år.

Medietilsynets oversikt viser at antall filmer med 12- og 15-årsgrense har holdt seg stabilt de siste fem årene. Men vi må være forberedt på at grunnlaget for aldersgrensesetting kan endre seg i løpet av de neste 50 årene, slik de har gjort i de 50 årene som ligger bak oss.

Mari Velsand, direktør i Medietilsynet.
Dette leserinnlegget stod opprinnelig på trykk i Bergensavisen 1. november

 

LES OGSÅ:

Det blir nye filmaldersgrenser

Rydder opp i aldersgrenserot

Snart klart for nye aldersgrenser

Hva skjer med tidligere aldersgrenser?