80 års-jubilant i 2021: Citizen Kane

Magasinet Sight & Sounds ofte siterte kritikeravstemning, har siden 1962 plassert Citizen Kane (men havnet på andreplass i 2012 etter Hitchcocks Vertigo) på toppen av listen av verdens beste filmer.

I 1998 utnevnte det Amerikanske filminstituttet den til tidenes beste film. Legenden Citizen Kane er delvis drevet av det var Orson Wells’ debutfilm i en alder av 24, men også av dens klare sammenligning mellom tittelkarakteren og avismagnaten William Randolph Hearst, som flyttet himmel og jord for å forsøke å stoppe filmens produksjon, og deretter dens lansering. Når han feilet i dens lansering, forsøkte han å diskreditere den.

Hva som inspirerte denne parallellen mellom avismagnaten Hearst og Citizen Kane, er forløpet til den Netflix-produserte filmen Mank fra i fjor, med Gary Oldman i hovedrollen som manusforfatteren av Citizen Kane.

 

I Mank vises det at Herman J. Mankiewicz (med kallenavnet Mank) var personen som skrev manuset. Inspirasjonen hans var altså William R. Hearst og hans elskerinne gjennom 30 år, skuespiller Marion Davis. Begge vises i filmen å være venner/bekjente av Mankiewicz.

Egentlig var Mankiewicz var ment å være en usynlig (med)forfatter av manuskriptet, men endret mening og krevde å få manuskreditering.
Orson og Mankiewicz vant Oscar for beste manus, som ble filmens eneste vinn.

Filmen hadde åtte andre nominasjoner; beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regissør, beste foto, beste lyd, beste klipp, beste musikk og beste scenografi.

Men utover blesten av å være ”tidenes beste film”, er Citizen Kane av flere grunner, ekstrem interessant og viktig.

Filmen forteller en fabelaktig historie; Charles Foster Kane (fantastisk spilt av Wells), er født fattig, men blir ufattelig rik pga. en gullmine testamentert til hans mor.

Som ung begynner han å utvikle et populistisk avis-og radioimperium, og etter hvert gifter han seg med niesen til en amerikansk president og stiller til guvernørvalg.

Men muligheten for virkelig makt forsvinner med en elskerinneskandale.

Når Kane gradvis forstår at han aldri kan virkeliggjør maktambisjonene, blir han stadig mer voldsom mot kvinnene i hans liv.

Først hans kone og deretter elskerinnen (som blir hans andre kone). Ensom dør han i sitt rekonstruerte, men aldri ferdiggjort, slott. Etterlengtende etter barndommens simplisitet.

Generelt skal film generere sympati for dens hovedrolle, men Kanes mystiske karakter vanskeliggjør denne prosessen. Tilskueren ønsker å kjenne og elske Kane, men det er vanskelig.

Kane selv blir en fjern figur, oppslukt og paralysert av hans mytiske rikdom.
Tro mot New Deal populismens tradisjoner, hyller Citizen Kane det amerikanske perspektivet at penger ikke kan kjøpe lykke, men på en prosaisk måte.

Citizen Kane starter med Kane’s død, og hans gåtefulle siste ord ”Rosebud”.

En gruppe journalister førsøker å finne betydningen av dette ordet, og intervjuer flere av Kanes bekjente.
Filmen fortelles ikke kun via tilbakeblikk, men hver karakter kjenner Kane fra et bestemt perspektiv, og presenteres gjennom dette.

Historien om mediebaronens undergang fortelles i en blendene serie av fragmenter, bruddstykker, puslespillbrikker og reflekterende bilder.

Filmens narrative kompleksitet, uten noensinne å bryte med den klassiske Hollywoods narrative kontinuitet og kausalitet, er en bemerkelsesverdig tour de force, og er den største grunnen til kritiker Pauline Kaels påstand om at filmens ekte genialitet, ikke kan finnes pga. vidunderbarnet Welles, men i manusforfatter Herman J. Mankiewicz.
Dens ukonvensjonelle narrative struktur av det brilliante manuset oppleves fortsatt dristig.

Men filmens ekte slagkraft ligger i dens kinematografi. Gregg Toland utviklet en teknikk for dypt-fokus (deep focus) fotografi, hvor den ekstreme forgrunnen, sentrale midtpunkt og bakgrunnen, var alle i fokus på samme tid.

Noe som tillater øye å fokusere hvor som helst i bilde.

Denne teknikken ble kritisert for å rette oppmerksomhet mot seg, i direkte brudd med de klassiske Hollywood kinematografiske kodene, hvor godt fotografisk håndarbeid skulle være usynlig.

Med dagens ulike standarder, fremstår fremdeles Citizen Kane sin visuelle stil som oppfinnsom og uforglemmelig.

Kanskje er også dette grunnen til at Wells besluttet å ha hans eget navn sidestilt med fotografens, i filmens rulletekst, noe som var og er svært uvanlig. Regissørens navn presenteres til vanlig sist.

Citizen Kane er en film, som på tross av sine 80 år, fremdeles oppleves relevant, oppfinnsom og stilistisk spennende.

Så kanskje det er på tide å sette seg ned og nyte «beste film gjennom tidene»?