70 år med sang i regnet

Det er til dags dato ingen musikal som er morsommere enn Singin’ in the Rain, og få som forblir like underholdende år etter år.

Som regissør og koreograf skapte Gene Kelly magiske sekvenser for lerretet, og ga generasjoner av filmelskere et uutslettelig bilde av ham som plasket i sølepytter mens han sang og danset i regnet. Hvem føler ikke trang til å svinge på en lyktestolpe og begynne å synge når det strømmer ned med regn? Siden utgivelsen har filmen aldri forlatt scenen for popkulturen og har blitt kontinuerlig parodiert, referert til eller gjenskapt i ulike former for medier.

Med Kelly selv, Donald O’Connor og Debbie Reynolds i hovedrollene, blir Singin’ in the Rain ofte sett på som den beste filmmusikalen som noen gang er laget. Men hva er budskapet i filmen? Denne musikalen fra 1952 inneholder et tema som fortsatt er relevant for samfunnet vårt sytti år senere – nemlig kritikk av underholdningsindustrien og kjendis-livsstilen. Hovedbudskapet er at alt ikke er slik det ser ut i Hollywood.

Singin’ in the Rain pulserer av liv og den er først og fremst munter og lykkelig. Som barn hadde jeg ikke engang hørt om filmen, men jeg kjente den berømte scenen der Gene Kelly danser ned en gate og synger den titulære sangen. Det var først i senere år at jeg faktisk har fått sett filmen for første gang, og årsaken bak udødeligheten ble umiddelbart klar for meg – dette er en musikal som fullt ut lener seg inn i sjangerens dramatikk. Den er eksplisitt og dedikerer nok tid til arbeidskrevende og perfekt koreograferte dansenumre. Til tross for den enorme forskjellen fra musikalene vi ser utvikles i dag, har musikalen klart å holde fast på populariteten. Så hva er det som har gjort det mulig for Gene Kellys mesterverk å vedvare i popularitet gjennom sytti år siden utgivelsen og forbli såpass forankret i offentlig bevissthet?

En av denne filmens klare fordeler er at den egentlig handler om noe ekte. Selvfølgelig handler det om romantikk – slik de fleste musikaler gjør – men den handler også om filmindustrien i en viktig overgangsperiode. Filmen parodierer overgangen fra stumfilmen til lydfilm, men forfalsker den ikke. Ja, kameraer ble plassert i lydisolerte båser, og mikrofoner var gjemt godt i vanlig visning.

Da Singin’ in the Rain først ble utgitt på 50-tallet, var den allerede forankret i nostalgi. Filmen dekker perioden på slutten av 20-tallet da Hollywood gikk over fra stumfilmer til lydfilm. I åpningsscenen er Don Lockwood (Kelly) på åpningen av sin nyeste film, ledsaget av hovedrolleinnehaveren Lina Lamont, spilt av Jean Hagen (som tror de dater fordi hun leste den i et sladdermagasin), og hans beste venn Cosmo Brown, spilt av Donald O’Connor. De er alle veldig vellykkede i stumfilmindustrien, men når studioet deres tvinger dem til å gjøre overgangen til snakkende bilder, støter de på alle slags tekniske problemer. Ting blir ikke bedre av det faktum at Lina har en irriterende høy og sutrete stemme som fullstendig ødelegger filmen de lager.

Utgitt som en bombe midt i Hollywoods gullalder, ga filmen publikum et tilbakeblikk på den ydmyke begynnelsen av filmene da de hadde blitt kjent med og elsket. På samme måte som publikum i dag ser Singin’ in the Rain og beundrer nostalgien ved den fargerike og klassiske 1950-talls stilen ble publikum den gang invitert til å utforske den romantiske forestillingen om Hollywood på tjuetallet. Det ser ut til at så lenge Hollywood har eksistert, har folk elsket filmer om selve bransjen og ivret etter å se inne i glitteret og glamouren i filmproduksjon og sine stjerner. Nå skal det sies at det tok fem år før filmen ble så populær som den fortjente å bli. Den kom i skyggen av prisvinneren En amerikaner i Paris fra året før.

MGM skapte en æra i filmhistorien som vi neppe vil komme til å se igjen. De samlet flere kreative musikalartister i dette studioet enn noe annet studio på den tiden, og ingen har sett maken siden. De hadde de beste produsenter, manusforfattere, koreografer, designere dirigenter og komponister. Det er vel fortjent at 40 og 50-tallet refereres til som Hollywoods gullalder. Når det gjaldt dansere så hadde de også de aller aller beste. Som Mickey Rooney, Judy Garland, George Murphy, Elanor Powel, Gloria DeHaven, Van Johnson og Lucille Bremmer samt mange mange flere–-fra den tiden filmstjerner virkelig var filmstjerner! De hadde både Fred Astair og Gene Kelly – to stjerner med vidt forskjellig stil. De var begge perfeksjonister og var aldri helt fornøyde med resultatet som endte på lerretet.

Kelly og O’Connor var etablert som stjerner da filmen ble laget i 1952, både som skuespillere og dansere. Debbie Reynolds var derimot en nykommer med fem mindre roller bak seg. Rollen som Kathy Selden var hennes store gjennombrudd. Kathy var et fantastisk forbilde for mange – ikke bare som danser og håpefull sanger som opptrådte i musikal, men også som ung kvinne. Tross alt viste hun oss verdien av ikke umiddelbart å akseptere at Gene Kelly hopper inn i bilen din ubedt, og det er ingenting i veien for å kritisere store filmstjerner. Men det viktigste med Reynolds i den rollen var at det var den typen dame man kunne relatere til og som man ønsket å være.

Mens Cyd Charisse bokstavelig talt var drømmedanseren var Reynolds den ekte og jordnære Kathy. Reynolds var ikke så billedskjønn som Charisse. Hun var en kort, normal, hardtarbeidende jente hvis energi og talent fikk henne til å skille seg ut. Hun måtte holde tritt med de to veteranene Kelly og O’Connor, og klarte det på mirakuløst vis. Man kan legge merke til besluttsomheten i ansiktet hennes når hun tar gigantiske skritt marsjerende mot sofaen i «Good Morning»-nummeret. Debbie Reynolds, som aldri hadde danset profesjonelt før denne filmen, skal ha sagt at de to vanskeligste tingene hun noen gang måtte gjøre i livet var å føde barn og å lage denne filmen. 19-åringen jobbet ekstra hardt for å holde tritt med mennene, som begge var erfarne, selvsikre dansere.

Reynolds, Kelly og O’Connor filmet «Good Morning»-sekvensen i 15 lange timer, hvorpå Reynolds straks besvimte og ble brakt til lege. Men uansett hvor hardt Reynolds måtte jobbe for å holde tritt, ville du aldri oppdage hennes mangel på danseerfaring når du ser filmen. Kelly og O’Connor hadde dansestiler som var mer robuste og akrobatiske enn stormesteren Fred Astaire. Det er ikke mange andre filmer jeg har sett som har en hovedrolleinnehaver som gjør tre kontinuerlige backflips av vegger uten kamerakutt mens han fremdeles klarer å synge, smile og ikke bli andpusten i det hele tatt.

Jeg kan ikke skrive en artikkel om den varige innflytelsen etter Singin’ in the Rain uten å nevne dansingen. Fordi maken til dansing! Folk vektlegger bare ikke dans i film som før. Stepping er egentlig ikke en type dans som får skjermtid lenger (untatt noen få filmer som La La Land og Woody Allen sin Everybody Say I Love You), og på grunn av det tror jeg folk glemmer hvor imponerende det kan være når det gjøres bra. De tre stjernene – Kelly, O’Connor og 19 år gamle Reynolds – må ha øvd uendelig mange ganger før dansenumrene sine. De innebar spektakulær akrobatikk, men i forestillingen er de gjennomført tilsynelatende lekende lett.

Det er ikke et eneste svakt ledd i rollebesetningen, men Donald O’Connor er den mest fremragende utøveren. Han briljerer i sin ufattelig energiske solo! Ved hjelp av rekvisittene spredt rundt settet, gjør O’Connors tre-minutters soloopptreden med hvert tenkelige krumspring. Denne leverer han med sjarm i bøtter og spann og perfekt komisk timing. Det er enda mer utrolig å vite at O’Connor på en eller annen måte hadde energi til å gjøre dette mens han røykte opptil fire pakker sigaretter om dagen.

O’Connors «Make ’em Laugh»-nummer er fortsatt en av de mest fantastiske dansesekvensene som noen gang er filmet. Han bryter med en dukke, løper oppover vegger og gjør backflips, kaster kroppen rundt som en filledukke, snur vognhjul på gulvet, løper inn i en murvegg og en tømmerplanke og krasjer gjennom et bakteppe. Mens Kellys gjennomvåte dansenummer er husket som det mest minneverdige dansenummeret på film, vil jeg kalle det uavgjort med Donald O’Connors nummer.

Gene Kelly var hjernen bak den endelige formen for Singin’ in the Rain-nummeret. Det originale manuset plasserte det senere i filmen og tildelte det til alle tre stjernene (som kan sees synge det sammen under åpningstitler). Kelly gjorde den til en soloforestilling og flyttet den opp til øyeblikket rett etter at han og unge Kathy innså at de var forelsket. Det forklarer den euforiske dansen: Han har ikke noe imot å bli våt, fordi han er overveldet av glede. Kelly likte å designe danser som falt naturlig ut fra de rekvisitter og lokasjoner man hadde for hånden. Han danser med paraplyen, vinger fra en lyktestolpe, har den ene foten på fortauskanten og den andre i takrennen, og på scenens høydepunkt, hopper rett og slett opp og ned i en vannpytt. Andre dansenumre bruker også ekte rekvisitter. Kelly og O’Connor, under timer fra en stemmelærer, gjør «Moses Supposes» mens de balanserer på bordplater og stoler (det var den eneste sangen skrevet spesielt for filmen). «Good Morning» bruker kjøkkenet og oppholdsrommene til Lockwoods hus. (Ironisk nok et sett bygget for en John Gilbert-film). Tidlig i filmen klatrer Kelly på en tralle og hopper inn i Kathys kabriolet. Uttak fra spranget viser at Kelly bommet på bilen på første forsøk og landet på gaten.

Historielinjen har et markant skille ved to-tredjedels-merket for filmens settstykke, «Broadway Ballet», et forseggjort fantasy-dansenummer med Kelly og Cyd Charisse i hovedrollene. Metro-Goldwyn-Mayer (MGM) -musikaler likte å gi plass til store produksjonsnumre og her er et eksempel på dette. Men det er mulig å se «Broadway Ballet» i Singing in the rain og fortsatt lure på om det virkelig er et nødvendig nummer. For der stopper den lekne energien og legger opp til noe mer formelt og storslått.

Klimakset bruker genialt strategier som filmen allerede har plantet, for å skyte ned den dunkle Lina Lamont og feire den friske Kathy. Etter en forhåndsvisning som publikum heier på Linas nye film (stemmen hennes fremført av Kathy), er hun fanget i å synge på scenen. Kathy går motvillig med på å synge inn i en mikrofon bak scenen mens Lina sier ordene, og så blir de to vennene hennes med studiosjefen for å heve gardinen slik at publikum ser trikset. Kathy flykter nedover midtgangen – men så, i et av de store romantiske øyeblikkene i filmene, blir hun holdt i forgrunnsnærbildet mens Lockwood på scenen roper: «Mine damer og herrer, stopp den jenta! Den jenta som løper opp midtgangen! Det er jenta hvis stemme du hørte og elsket i kveld! Hun er den virkelige stjernen på bildet – Kathy Selden!»

Det er banalt, men det er perfekt.