Den tyske dramafilmen Rheingold forteller en historie litt utenom det vanlige. En historie man lett avfeier som «for sprøtt til å være sant», men det er elementer av sannhet vevd inn i filmen. Rheingold er nemlig inspirert av livet til den tyske rapperen og entreprenøren Giwar Hajabi, bedre kjent som Xatar.
Filmen handler om en fiksjonalisert versjon av Giwar Hajabi. Regissør og manusforfatter Fatih Akin begynner historien med Hajabi sin tid i et syrisk fengsel kort tid etter han ranet en gulltransport i Tyskland i 2009. Akin bruker deretter de neste to timene på å fortelle publikum nøyaktig hvordan Hajabi havnet der.
Historien følger foreldrenes flukt fra den iranske revolusjonen i 1979, via en flyktningleir i Paris, før Giwars ungdomsår i den tyske byen Bonn. Dette er bare gjennom filmens første 20 minutter, og det er mange stopp før reisen tar slutt.
En utfordring er at filmen sliter med et slags overflod av valgmuligheter. Ambisjonen er å fortelle den fulle og hele historien om Hajabi sitt liv, men fordi han har flyttet så mye rundt så sliter man med å få faste holdepunkter i historien. Når man eksempelvis kommer til Paris-segmentet så ønsker man å vite mer om karakterene på denne tiden. Man vil bruke tid på å bli kjent med Giwar og familien hans. Man vil vite hvordan han har det etter flere år med kaos. Man vil vite hvordan familien forholder seg til det som skjer.
Man får derimot veldig få svar på spørsmålene sine. Man blir istedenfor introdusert for en håndfull nye karakterer før man raskt hopper videre til et nytt land og en ny tidsperiode. Dette gjentas flere ganger i løpet av filmen. Når filmen da forventer at vi skal huske hvem disse karakterene er senere i filmen, eller filmen forsøker å selge en slags dyp emosjonell tilknytning mellom disse karakterene, så sliter publikum med å kjøpe dette. Dette er ulempen med at filmen konstant velger å gi tilnærmet uendelige smakebiter på hva Giwar har vært med på, istedenfor å få frem mer dybde rundt det han har opplevd.
Denne hoppingen gjennom land og tidsperioder påvirker også fremstillingen av hovedkarakteren Giwar. Han fremstår litt uferdig som karakter. Han gjør mange valg som aldri blir forklart eller adressert igjen. Han fortsetter også trekke frem nye og tilsynelatende personlighetsbærende interesser over en time inn i filmen selv om det aldri har blitt nevnt før dette punktet.
Filmen forsøker å nyansere Giwar, men bruker ikke nok tid på å faktisk fylle ut nyansene. I en scene kan han virke utålmodig, frekk og voldelig. I en annen scene skal man kjøpe ham som kjærlig, snill og omtenksom. Det fremstår mer som en slags mental sjekkliste hvor manusforfatter Fatih Akin krysser av for de forskjellige karaktertrekkene Giwar skal ha. Når det kommer frem uten en rød tråd eller logisk utvikling så får det derimot ikke den ønskede effekten.
Stilmessig så fremstår Rheingold som et svar på hvordan det ville sett ut hvis Guy Ritchie lagde «Mafiabrødre» i Tyskland på begynnelsen av 2000-tallet. Regissør Fatih Akin og filmfotograf Rainer Klausmann henter frem mange visuelle referanser til lignende filmer. Tematisk så treffer man også de samme punktene som flere andre gangsterfilmer. Resultatet er at Rheingold sliter med å stå ut fra mengden. Det fremstår periodevis ganske generisk og gjenkjennelig.
Selv om man til nå har trukket frem mange svakheter ved filmen så er det viktig å understreke at dette er minuspoeng i den forstand at filmen ikke klarer å leve opp til ambisjonsnivået sitt. Filmen er utvilsomt en engasjerende og vellaget gangsterfilm som for det meste byr på god underholdningsverdi. Det er tydelig at Akin forstår hvordan han skal gjøre historien engasjerende, men han sliter med å nå sitt eget ambisjonsnivå.
Selv om Hajabi også fremstår noe uferdig til tider, så er han en interessant karakter å følge. Han er en slags hyllest til menneskers motstandskraft og tilpasningsdyktighet i møte med livets mange utfordringer. Skuespiller Emilio Sakraya gjør en god jobb med å gi den voksne versjonen av Hajabi en sjarmerende karisma det er enkelt å like. De andre skuespillerne leverer også for det meste gode prestasjoner, men grunnet alle hoppene så er det vanskelig for noen av dem å stå ut eller virkelig feste seg i historien.
Musikk spiller en sentral og viktig rolle i filmen. Det er derfor ikke noe overraskende at man får servert herlig og tematisk passende musikk gjennom hele filmen. Man bruker en god blanding av klassisk musikk, rap, og hip hop for å forsterke miljøet som Giwar lever i. Her har filmen og musikkprodusent Ralf Kemper blant annet hentet frem fantastiske sanger fra flere tyske rappere for å bygge ut soundtracket.
Konklusjon: Det er mye bra med den tyske filmen Rheingold. Man får servert en engasjerende historie med god musikk og noen gode actionsekvenser. Filmen sliter derimot med å leve opp til sitt eget ambisjonsnivå. Handlingen blir tidvis langtekkelig, dialogen fremstår ganske traus til tider, og de konstantene hoppene mellom tid og sted svekker helhetsinntrykket.
FILMFAKTA:
Premiere: 26.04.2024
Skuespillere: Ensar Albayrak, Jesse Albert, José Barros, Felix Bold, Shaima Boone, Ruben Brinkman
Sjanger: Krim / Biografi
Regi: Fatih Akin, Nurhan Sekerci-Porst
Manus: Fatih Akin
Nasjonalitet: Tyskland
Aldersgrense : 15 år
Språk: Tysk
Produksjonsår: 2022
Distributør: Manymore AS
Filmen vises eksklusivt hos ODEON kino i Oslo og Stavanger, Nordisk Film kino Drammen og Vadsø kino.
