20 år siden Sam Raimi sin film har Spider-Man blitt en av de mest populære filmseriene i historien!
Marvel-tegneserien The Amazing Spider-Man (eller Edderkoppen på norsk) fra serieforfatter Stan Lee og illustratør Steve Ditko er kanskje den mest kjente tegneserien i verden ved siden av DC Comics sine Supermann- og Batman-figurer. Superhelten Spider-Man ble først introdusert i 1962 i en utgave av Amazing Fantasy, etterfulgt av sin egen utgivelse året etterpå.
De siste 20 årene har vi fått oppleve tegneserien i filmformat med stor suksess. Sam Raimi, tidligere kjent for Evil Dead-trilogien som hadde sitt 40-årsjubileum i 2021, ble valgt fra en katalog av mulige regissører til å filmatisere den elskede tegneserien i første omgang.
Siden da har vi mottatt godt over ti Spider-Man-relaterte kinofilmer – og noen av dem fyller nå henholdsvis 20, 15, ti og fem år. Nylig fikk vi endelig se Spider-Man: No Way Home på norske kinoer, og i sikte er de kommende animasjonsfilmene Spider-Man: Across the Spider-Verse – Part One og Two i hhv. 2023 og 2024.
KINOMAGASINET tar for seg her alle filmene som har kommet siden Raimis første «Spidey»-film.
Vi håper det kan inspirere til et gjensyn med den trikotkledde rød-blå helten!
Spider-Man (2002) – et moderne filmikon fyller 20 år
Spider-Man er en film av sin tid. Tidlig 2000-tallet var en vrien periode for amerikansk film, samtidig som at landet var nylig rammet av et uhørt terrorangrep. Midt i det samfunnsmessige kaoset kom Sam Raimis Spider-Man, som i denne vanskelige perioden klarte å bringe ren glede hos mange kinogåere.
Peter Parker (spilt av Tobey Maguire) er en «high school»-elev (tilsv. videregående skole. Red. anm.) med interesse for vitenskap og foto. En dag blir han bitt av en genmodifisert edderkopp, som gjør at han utvikler superkrefter. Kreftene gjør ham i stand til å bl.a. klatre opp vegger og skyte spindelvev, som han bruker til å bli den maskerte helten Spider-Man og bekjempe kriminalitet i New York.
Når man ser denne filmen, er det umulig å ikke legge merke til hvor mye personlighet den har sammenlignet med senere innslag i «sjangeren» superheltfilm. Fargene er saturerte, og hver eneste rolle (stor eller liten) sprudler av personlighet.
Tobey Maguire er fantastisk god som den nerdete og hormonelle hovedpersonen. Figuren hans er mangefasettert; både impulsiv og intelligent; hardhudet og sårbar; kul og teit samtidig. Få superheltfilmer klarer å få deg til å sympatisere så mye med hovedpersonen som Sam Raimi får oss til i Spider-Man og de to oppfølgerne.
De andre skuespillerne er også bemerkelsesverdige. Som seer er det vanskelig å ikke falle for Kirsten Dunst i rollen som Mary Jane Watson, Peters store kjærlighet. Rosemary Harris er strålende som tante May, for ikke å glemme den sympatiske onkel Ben (spilt av Cliff Robertson). James Franco, da kjent fra ungdomsserien Freaks and Geeks, har rollen som Peters bestevenn Harry Osborn. Man kan være fristet til å si at disse skuespillerne er for gode til å være med i sånn type film, men det er ingen tvil om at Raimi benytter seg av talentet deres. Mye oppmerksomhet har blitt viet til Willem Dafoe som skurken Green Goblin. Det er uten tvil en underholdende rolle å se ham spille, men den er kanskje litt overspilt til tider. Dafoe er en suveren skuespiller med enorm bredde, og dette er kanskje hans mest kjente filmrolle noensinne – på godt og vondt.
Til slutt har vi J.K. Simmons i en rolle som aldri vil bli toppet: Nyhetsredaktør J. Jonah Jameson. Når Peter Parker får seg jobb som frilansfotograf i avisa Daily Bugle, må han tåle det rasende blikket til denne hissige og seksuelt frustrerte redaktøren som gir elendige lønninger og attpåtil sverter Spider-Man i media. Men bak det steinharde eksteriøret viser det seg et hjerte av gull som gjør den illsinte Jameson umulig å ikke elske.
Spider-Man-filmen fra 2002 står sterkt i dag, selv 20 år senere. Effektene er kanskje utdaterte, og filmen er uten tvil et produkt av 2000-tallet, men den har en lekenhet og en følelsesmessig kjerne som ofte mangler i dagens superheltfilmer. Mye klokt har blitt sagt om vår tids Marvel-filmer og hva de representerer i en filmindustri plaget av en uendelig strøm av meningsløse oppfølgere. Spider-Man, derimot, er verdt å se.
Spider-Man 2 (2004) – en konge av en underholdningsfilm
For et barn som elsker Spider-Man, vil det kanskje være underlig å se Sam Raimis Spider-Man 2. Joda, det er slåsskamper og råskap, men godt over halvparten av filmen handler om Peter Parkers hverdag: Studietiden, forelskelsene, deltidsjobbene og i det hele tatt psykologien hans. Det var kanskje vanskelig å forstå da vi var barn, men jo eldre man blir, jo bedre blir denne bunnsolide oppfølgeren.
Dette er en ren underholdningsfilm som forstår viktigheten av å ha emosjonell bredde. Den inneholder alt fra trivelig komikk til tårevåt drama. Den har definitivt spennende action-scener, som var svært imponerende da filmen kom og fremdeles kompetente i dag. Det beste er dog Peter Parker sin følelsesmessige reise som hovedperson, som Danny Elfman sin magiske musikk leder oss gjennom.
Hele casten fra den forrige filmen er tilbake her, i tillegg til nykommer Alfred Molina som den ikoniske skurken Dr. Octopus. Slik som Willem Dafoe sist, spiller Molina en rollefigur som skal være både reinspikka gæren og sympatisk på samme tid. Molina klarer seg noe bedre her i å treffe denne ambisiøse balansen.
Med en oppfølger som forstørret og forbedret stort sett alt som gjorde den første Raimi-filmen ekstraordinær, la Spider-Man 2 opp til en strålende filmtrilogi som fortjener sin plass blant de viktigste filmseriene fra den tiden.
Spider-Man 3 (2007) – en undervurdert perle
Spider-Man 3 er den særdeles gode og tilsynelatende ufrivillige konklusjonen i Sam Raimi-serien. «Tilsynelatende» fordi selv om en Spider-Man 4-film på et tidspunkt var planlagt, nøster denne tredje filmen opp alle de relevante plottrådene og serverer en finale som er både ambisiøs og tilfredsstillende for hele trilogien.
Som skuespiller får Tobey Maguire mange nye utfordringer her: Peter Parkers hovmod bobler fram til et kokepunkt, som går utover ham selv og de han elsker. Kjæresten hans Mary Jane (spilt av Kirsten Dunst nok en gang) møter på en del av den samme ydmykelsen og forvirringen Peter møtte i Spider-Man 2. Tredje film handler generelt litt mindre om Peter Parker alene og litt mer om folkene rundt ham.
James Franco, tidligere det svakeste leddet i trilogien, gjør her en fascinerende opptreden som en halvt hevntørst, halvt godhjertet «New Goblin». Mens Spider-Man i denne filmen beveger seg nærmere den mørke siden, får vi se en slags reversering av helt- og skurkerollene fra den første filmen. Det understrekes også av rollefiguren Sandman (Thomas Haden Church), som er en nesten entydig sympatisk antagonist.
Denne 15 år gamle oppfølgeren mangler noe av den emosjonelle slagkraften fra sin forgjenger, på tross av sin voldsomme sentimentalitet. Til gjengjeld utstråler den sjarm, deilig action og gode skuespillere som klarer å henge med i tide og utide.
The Amazing Spider-Man (2012) – en film med utgått dato
Da det ble klart at Sam Raimi ikke kom til å lage Spider-Man 4, og Sony Pictures (som eier filmrettighetene til Spider-Man) så seg nødt til å konkurrere mot Marvel Studios sitt samlede univers under Disney, var det naturlig å sette i gang en ny filmserie for å sikre edderkoppens plass på kinolerretene i overskuelig fremtid.
Resultatet sier dessverre mye om hvor uinspirert denne oppgaven egentlig var. Bortsett fra en interessant og litt klønete ny tolking av Peter Parker (spilt av Andrew Garfield) som ustabil pøbel og geni, er det lite originalt å finne i denne relanseringen.
Det er påfallende hvor mye 10 år kan gjøre med en film. At alle superheltfilmer før The Avengers skulle være den neste Dark Knight-trilogien er lett å gjennomskue nå. Spider-Man sin drakt ser veldig skitten ut; historien har mørkere overtoner, og New York i filmen utstråler generelt mindre positivitet enn i Raimi-universet.
I seg selv er ikke dette en dårlig film. Skuespillerne gjør en god innsats, spesielt birollene Emma Stone og Martin Sheen. Rhys Ifans som skurken Lizard er heller ikke så verst. Men det etterlatte inntrykket er av en regissør som ble tvunget til å lage Raimi sin første Spider-Man om igjen for å sikre en franchise.
The Amazing Spider-Man 2 (2014) – en studie i middelmådighet
Film nummer to med Andrew Garfield som titulær hovedrolle og Marc Webb i registolen starter lovende. Sammenlignet med forrige Amazing-film, viser de første scenene her et ønske om å ha mer av tegneserienes energi og munterhet.
Garfield er slettes ikke verst som superhelten Spider-Man, men som studenten Peter Parker sliter han betydelig mer i andre runde.
Kjemien han hadde med Emma Stone sin karakter Gwen Stacy i den forrige filmen ser ut til å ha visnet. Vennskapet med Harry Osborn (denne gangen spilt av Dane DeHaan) etableres plutselig her, i en «rørende» scene mellom Peter og Harry som er veldig, veldig ufrivillig klein.
Jamie Foxx spiller Electro, som ville vært en kul skurk om det ikke var for at han får filmhistoriens mest ukule introduksjon. Heldigvis har Electro sine sekvenser noe for seg rent audiovisuelt, hvis man bare kan glemme de patetiske scenene før.
The Amazing Spider-Man 2 prøver hardt å bygge videre på dramatikken i serien, og kulminerer i en brutal dødsscene som dessverre er fullstendig ufortjent. Det er ekstra døvt å gjennomgå hvis man i tillegg har Raimi-filmenes engasjerende drama friskt i minnet. I den grad en film med Spider-Man kan være kjedelig, er denne det.
Spider-Man: Homecoming (2017) – bare enda et kapittel i MCU
Sony inngikk et samarbeid med Disney for å inkludere Spider-Man i deres Marvel Cinematic Universe-serie (forkortet til MCU). Vi ble først introdusert til MCU-versjonen av Spider-Man (spilt av Tom Holland) i 2016-filmen Captain America: Civil War. Året etter ble vi servert denne splitter nye Spider-Man-filmen.
Hvis man allerede er innlemmet i det sammenkoblede Marvel-universet, er det forsåvidt en del å like ved Homecoming. Åpningssekvensen der vi får se hendelsene i Civil War fra Peter Parkers unge perspektiv inneholder mange gode referanser. Det er når filmen prøver å opprette sin egen identitet at den sliter betraktelig.
Tom Holland som Spider-Man blir tydelig etablert som en slags comic relief-rolle blant de andre superheltene i Captain America-filmen og senere Avengers: Infinity War, og det fungerer han utmerket som. Han er derimot svak som selvstendig protagonist, og filmen hans kompenserer ved å gjøre seg selv ekstra uhøytidelig. Resultatet er en kinofilm som i stedet føles som en lang TV-episode – en slags Iron Man spin-off for yngre seere.
Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018) – tilbake til tegneserien
Samme år som Tom Holland slåss mot Thanos, fikk vi den første helaftens Spider-Man-tegnefilmen på norske kinoer. Into the Spider-Verse er produsert av Sony Pictures Animation, samt Phil Lord og Christopher Miller, kjent for å ha regissert Cloudy with a Chance of Meatballs (Det regner kjøttboller) i 2009 og The LEGO Movie (LEGO-filmen) i 2014.
Hovedpersonen er Miles Morales, som i Marvel-tegneseriene er en etterkommer og elev av Peter Parker som den neste Spider-Man. Denne filmen er tett knyttet opp til tegneseriene, men på et meta-nivå som ganske dramatisk tåkelegger linjene mellom film, tegneserie og virkelighet. Dette er enkelt sagt mer enn bare en animasjonsfilm for de som liker edderkoppen, og det er filmskaperne fullstendig klare over: Animasjonen er radikal og på kanten til revolusjonerende, og regien har vanvittig høy intensitet.
Det når et punkt cirka halvveis inn i filmen der den stilsikre selvironien tar litt overhånd, som går på bekostning av det som i begynnelsen er en ganske enkel og velskrevet historie. Into the Spider-Verse er mye på én gang, og kanskje litt for mye. Likevel markerer den seg som en milepæl i moderne animasjonsfilm, mens den også er en varm hyllest til selv de mest avanserte fans.
Parallelt med Disneys Tom Holland-serie kan vi også forvente flere Spider-Verse-filmer fremover. Ikke så rart, da dette er den mest populære superhelten av dem alle, i alle fall i USA. Spider-Man: Across the Spider-Verse – Part One kommer 2. juni 2023.
Spider-Man: Far From Home (2019) – et tegn på Marvel-inflasjon
Dette er den andre solofilmen med Tom Holland som Spider-Man. Kanskje viktigere er det den første filmen fra Marvel Studios som foregår etter de kolossale hendelsene i Avengers: Endgame, som kom på kino bare måneder før. Det føltes sikkert naturlig for Disney å fortsette i samme spor etter den enorme suksessen de hadde med sine forrige Marvel-filmer. Likevel må de ha skjønt at disse filmene mister en god del av sjarmen sin uten en stor Avengers-film å bygge opp til.
Med det sagt er Far from Home i det minste mer underholdende enn Spider-Man: Homecoming, mye takket være Jake Gyllenhaal i rollen som Mysterio. Holland er også bedre i hovedrollen denne gangen, og kjærlighetshistorien han deler med MJ Watson (spilt av Zendaya i en veldig annerledes tolkning) er overraskende hyggelig å følge.
Disney og Marvel Studios burde likevel gitt seg mens leken var god, og heller laget selvstendige filmer igjen etter en såpass god serieavslutning som Endgame. Samuel L. Jackson er åpenbart lei av rollen som Nick Fury, og det er sannelig ikke rart etter over ti filmer. Disney må ha forstått at de trengte noe større for å beholde fansens begeistring.
Spider-Man: No Way Home (2021) – et «Corleone-tilbud» til motvillige fans
Hvis Far from Home var et tegn på inflasjon i edderkoppland, så er oppfølgeren No Way Home en stimulansepakke for å avverge umiddelbar kollaps. Dette er ikke bare en tredje solofilm med Tom Holland som Spider-Man, men også en fullblods krysning av omtrent alle Spider-Man-filmene hittil.
Når Peter Parker oppsøker MCU-kollegaen Doctor Strange (spilt av Benedict Cumberbatch), klarer de å forårsake et brudd i tid og rom som gjør at fiender fra andre Spider-Man-universer dukker opp. Her snakker vi Alfred Molina tilbake som Dr. Octopus, Willem Dafoe som Green Goblin og mange flere. I tillegg har vi J.K. Simmons tilbake som redaktør Jameson, men det har visstnok ingenting med det interdimensjonale bruddet å gjøre. Simmons er bare uerstattelig i rollen, som er hentet rett fra de tre Raimi-filmene.
Denne feiringen av 20 års filmhistorie er umulig for fans av Spider-Man å ignorere: Rollegalleriet har representasjon fra alle tre Raimi-filmene, de to Amazing-filmene til Marc Webb og mer. Samtlige figurer gjør comeback med sine opprinnelige skuespillere. De eldste av disse (pluss VFX-folkene som får dem til å se yngre ut) gjør sitt beste, og fungerer stort sett bra i rollene sine fremdeles.
Hederlig omtale bør gis til Willem Dafoe, som kan sies å ha overgått sin opptreden i den første Raimi-filmen. Det er nesten umulig å ikke ha en viss respekt for dette kolossale prosjektet, selv med sitt uoppnådde potensial. Til å ha så mange karakterer og universer å håndtere, har filmen et overraskende balansert manus og temmelig god regi av Jon Watts, som også sto for de forrige Holland-filmene.
Bekymringen er imidlertid at filmens suksess setter standarden for superheltfilm framover, når det sjangeren egentlig trenger er nytt blod uavhengig av Marvel- og DC-gigantene.*
LES OGSÅ:
https://kinomagasinet.no/artikkel/anmeldelse-spider-man-no-way-home/
https://kinomagasinet.no/artikkel/anmeldelse-spider-man-far-from-home/
https://kinomagasinet.no/artikkel/filmanmeldelse-the-amazing-spider-man-2/
